Ja, da tenkte jeg at jeg skulle begynne å blogge. Og hvor kom egentlig den tanken fra da? Jeg må vel innrømme at det i utgangspunktet var i et anfall av kjedsomhet og lite å gjøre, her jeg sitter på hytta en dag med dårlig vær. Så får vi se da, om dette er noe jeg klarer å fortsette med, eller om jeg bare skriver denne ene gangen=P
Vel, jeg tenkte hvertfall det at dette var et fint tidspunkt å begynne å blogge på, siden jeg om ti dager reiser til hurdal for å gå på folkehøyskole. Det er jo en viss mulighet for at jeg er innbilsk, men det kan jo være at noen interesser seg for det jeg driver med det året her, og da skader det jo ikke å lage en blogg om det. Så kan de som vil lese det, og de som ikke vil kan la være...
Da kan jeg begynne med et par tanker om året som kommer, siden det stort sett er det jeg tenker på om dagen. Jeg har tenkt i et par år at jeg ville gå på hurdal verk, siden jeg leste om skolen i en avis eller et blad. Det var nemlig to kriterier som måtte oppfylles for den folkehøyskolen jeg skulle gå på: Den måtte være kristen, hvis ikke ville ikke mamma gi meg noe økonomisk støtte, og den måtte ha en "ordentlig" hestelinje, sånn at jeg kunne ta med meg Mick Mac, min herlige lille ponni.
Hurdal Verk viste seg faktisk å være den eneste skolen som oppfylte de kriteriene, bortsett fra muligens en skole langt oppi nord-norge, som det ville vært litt upraktisk å ta ponnien med til... Så jeg søkte på hurdal, og fikk i februar beskjed om at jeg var kommet inn=D Så da var jeg og ponnien helt klare for et år på folkehøyskole... Trodde jeg...
I mai viste det seg at hesten min hadde en nerveskade. For å gjøre en lang historie kort så var jeg i cirka en måndte sikker på at jeg aldri ville kunne ri han igjen, men fikk så beskjed om at han bare trengte noen måndters hvile. Faktisk 4-6 måndter, men da hadde han allerede stått i to. Så jeg var selvfølgelig sjeleglad, og tok en telefon til folkehøyskolen, der jeg avtalte at jeg skulle ta med meg ponnien min, og låne hest der oppe mens jeg trente opp Mick Mac igjen. Så en vakker tirsdag på vetrinærhøyskolen var det en veldig trist jente som kom inn, sikker på at hesten kom til å være igjen der re
sten av livet, og en veldig glad jente som dro hjem igjen, med superponnien trygt plassert på hengern=D
Vel, jeg tenkte hvertfall det at dette var et fint tidspunkt å begynne å blogge på, siden jeg om ti dager reiser til hurdal for å gå på folkehøyskole. Det er jo en viss mulighet for at jeg er innbilsk, men det kan jo være at noen interesser seg for det jeg driver med det året her, og da skader det jo ikke å lage en blogg om det. Så kan de som vil lese det, og de som ikke vil kan la være...
Da kan jeg begynne med et par tanker om året som kommer, siden det stort sett er det jeg tenker på om dagen. Jeg har tenkt i et par år at jeg ville gå på hurdal verk, siden jeg leste om skolen i en avis eller et blad. Det var nemlig to kriterier som måtte oppfylles for den folkehøyskolen jeg skulle gå på: Den måtte være kristen, hvis ikke ville ikke mamma gi meg noe økonomisk støtte, og den måtte ha en "ordentlig" hestelinje, sånn at jeg kunne ta med meg Mick Mac, min herlige lille ponni.
Hurdal Verk viste seg faktisk å være den eneste skolen som oppfylte de kriteriene, bortsett fra muligens en skole langt oppi nord-norge, som det ville vært litt upraktisk å ta ponnien med til... Så jeg søkte på hurdal, og fikk i februar beskjed om at jeg var kommet inn=D Så da var jeg og ponnien helt klare for et år på folkehøyskole... Trodde jeg...
I mai viste det seg at hesten min hadde en nerveskade. For å gjøre en lang historie kort så var jeg i cirka en måndte sikker på at jeg aldri ville kunne ri han igjen, men fikk så beskjed om at han bare trengte noen måndters hvile. Faktisk 4-6 måndter, men da hadde han allerede stått i to. Så jeg var selvfølgelig sjeleglad, og tok en telefon til folkehøyskolen, der jeg avtalte at jeg skulle ta med meg ponnien min, og låne hest der oppe mens jeg trente opp Mick Mac igjen. Så en vakker tirsdag på vetrinærhøyskolen var det en veldig trist jente som kom inn, sikker på at hesten kom til å være igjen der re
sten av livet, og en veldig glad jente som dro hjem igjen, med superponnien trygt plassert på hengern=D Så i sommer har hesten stort sett stått på beitet og spist. Heldigvis har ikke beitet vært for bra, for da hadde han vært rimelig feit nå... Han har heldigvis holdt vekta rimelig ved like. Så 7. august ved 11-12 tida på kvelden fikk pappa en telefon fra en gård litt borti her. De lurte på om vi savna en hest... Etter litt prating frem og tilbake ble det klart at det var ponnien min. Så jeg og pappa måtte kjøre opp for å hente han. Og jeg fikk en fin kveldstur. Men det som egentlig var poenget mitt med den historien var at pappa kjørte bak oss hele veien hjem, og han hadde sett på hvordan Mick Mac gikk, og han virka helt bra igjen.
Så dagen etter skulle jeg begynne å trene han opp. Det begynte vel egentlig ganske katastrofalt, siden hesten klarte å slite seg løs fra treet han var bundet til og løp rett ut i åkeren til bonden. Det var en ganske pinlig affære, siden jeg måtte løpe etter han inni åkeren. Mamma, pappa og Therese, lillesøstra mi var også med for å hjelpe til, men vi hadde ikke akkurat noen suksess. Alle som har prøvd å fange en rømt hest veit hvordan det er... Til slutt ga vi nesten opp. Pappa sto midt uti åkeren, rett ved hesten, men fikk selvfølgelig ikke tak i han. Så løp Mick Mac av sted, og ville nok at pappa skulle løpe etter, for han stoppa og så etter han... Da han ikke fikk no respons fra pappa løp han litt rundt med ville bukkesprang, før han løp rett mot meg. Han stoppa et par meter unna med for å spise, og jeg gikk rolig bort og tok tak i han. Men mer trening ble det ikke på han den dagen...
Men etter det har jeg gått turer med Mick Mac for å begynne å bygge muskler, for han har mista alle musklene i denne perioden. Jeg vil ikke sette meg på han før jeg har trent han opp litt, for han har absolutt ikke no muskler. Men nå har vi begynt opptreninga hvertfall, og jeg gleder meg veldig til å sette meg opp å ri han igjen!
Men nå har jeg nok en gang gjort noe som er ganske typisk meg, jeg har skrivd og skrivd om noe helt annet enn det jeg sa jeg skulle skrive om... Så, mine tanker om hurdal. Jeg ser veldig frem til å nå kunne bruke tida mi på å være i stallen og å ri. Har det siste året særlig følt at det har havna altfor langt nede på prioriteringslista, noe som er særlig dumt når jeg har en hest. Men nå slipper jeg å putte hesten etter skole, russebuss og alt annet som prøver å stjele tida mi.
Noe som jeg har begynt å glede meg til de siste månedene er å prøve å ri litt andre hester enn Mick Mac. Også selvfølgelig å ri igjen! Etter at ponnien blei dårlig har jeg bare ridd to ganger, og jeg merker at jeg virkelig savner å ri. Så jeg kommer garantert til å være stølere enn noensinne første uka, noe som nesten er en skam, siden jeg se siste åra har ridd neste hver dag.
En annen ting jeg ser frem til er selve internatlivet. Å flytte hjemmefra og inn på et sted sammen med mange andre på min egen alder tror jeg blir utrolig gøy. Og jeg gleder meg veldig til å møte mange nye mennesker, bli kjent med dem, og leve sammen med dem dette året.
Noe jeg også ser frem til er møter, bibelgruppe, og diverse sånne ting. Altså gleder jeg meg til alle de kristne sidene ved skolen! Jeg tror at Gud har store planer for dette året, så nå gjelder det bare å henge med, å være klar for alt han har å gi!
Og en annen ting som kan bli spennende med dette året er om jeg klare å være en aktiv blogger når alt kommer til alt...
Den som lever får se!
Så dagen etter skulle jeg begynne å trene han opp. Det begynte vel egentlig ganske katastrofalt, siden hesten klarte å slite seg løs fra treet han var bundet til og løp rett ut i åkeren til bonden. Det var en ganske pinlig affære, siden jeg måtte løpe etter han inni åkeren. Mamma, pappa og Therese, lillesøstra mi var også med for å hjelpe til, men vi hadde ikke akkurat noen suksess. Alle som har prøvd å fange en rømt hest veit hvordan det er... Til slutt ga vi nesten opp. Pappa sto midt uti åkeren, rett ved hesten, men fikk selvfølgelig ikke tak i han. Så løp Mick Mac av sted, og ville nok at pappa skulle løpe etter, for han stoppa og så etter han... Da han ikke fikk no respons fra pappa løp han litt rundt med ville bukkesprang, før han løp rett mot meg. Han stoppa et par meter unna med for å spise, og jeg gikk rolig bort og tok tak i han. Men mer trening ble det ikke på han den dagen...
Men etter det har jeg gått turer med Mick Mac for å begynne å bygge muskler, for han har mista alle musklene i denne perioden. Jeg vil ikke sette meg på han før jeg har trent han opp litt, for han har absolutt ikke no muskler. Men nå har vi begynt opptreninga hvertfall, og jeg gleder meg veldig til å sette meg opp å ri han igjen!
Men nå har jeg nok en gang gjort noe som er ganske typisk meg, jeg har skrivd og skrivd om noe helt annet enn det jeg sa jeg skulle skrive om... Så, mine tanker om hurdal. Jeg ser veldig frem til å nå kunne bruke tida mi på å være i stallen og å ri. Har det siste året særlig følt at det har havna altfor langt nede på prioriteringslista, noe som er særlig dumt når jeg har en hest. Men nå slipper jeg å putte hesten etter skole, russebuss og alt annet som prøver å stjele tida mi.
Noe som jeg har begynt å glede meg til de siste månedene er å prøve å ri litt andre hester enn Mick Mac. Også selvfølgelig å ri igjen! Etter at ponnien blei dårlig har jeg bare ridd to ganger, og jeg merker at jeg virkelig savner å ri. Så jeg kommer garantert til å være stølere enn noensinne første uka, noe som nesten er en skam, siden jeg se siste åra har ridd neste hver dag.
En annen ting jeg ser frem til er selve internatlivet. Å flytte hjemmefra og inn på et sted sammen med mange andre på min egen alder tror jeg blir utrolig gøy. Og jeg gleder meg veldig til å møte mange nye mennesker, bli kjent med dem, og leve sammen med dem dette året.
Noe jeg også ser frem til er møter, bibelgruppe, og diverse sånne ting. Altså gleder jeg meg til alle de kristne sidene ved skolen! Jeg tror at Gud har store planer for dette året, så nå gjelder det bare å henge med, å være klar for alt han har å gi!
Og en annen ting som kan bli spennende med dette året er om jeg klare å være en aktiv blogger når alt kommer til alt...
Den som lever får se!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar